Etter flere forsøk på å komme på kortur, ordnet det seg endelig. Og for en flott tur det skulle bli. Operakoret er sannelig et kjekt kor å reise sammen med. Man kan godt si at for de fleste begynte reisen klokka ett natt til torsdag, da så mange lå våken og stirret i taket, og tenkte: ”Hvorfor får jeg ikke sove?” Salzburg var enda langt unna, både i geografi og i tankene. Kvernberget, billett, pass, møte tidlig til pysjflyet, har jeg husket å pakke alt, og hvis jeg sovner nå, kommer jeg til å våkne av vekkerklokka, og står lyden på mobilen på for fullt, var vel heller det man tenkte. Heldigvis for alle var det meste i orden, for klokka seks hadde alle kommet seg trygt til flyplassen, og til dagens første sikkerhetskontroll.
Salzburg om kvelden.
Jeg tror ikke noen kvier seg for å gå forbi vaktene på norske flyplasser. Ikke noen i operakoret i alle fall, og selv har jeg aldri blitt så mye som stoppet eller fått et pip fra metalldetektoren. Vel, ikke før nå. Det peip i ramma, og jeg ble sjekket. Uskyldig nok. Et belte. Jeg bruker aldri belte, og glemte det. Shit happens. Ferden går videre. Uansett, koret var nær fulltallig på det første hyggelige møte i ved kafeteriaen på Kvernberget. Trøtt, kanskje, men samtalen gikk livlig ved bordene, seks-om-morgenen-livlig. Kanskje skulle vi være glade for at vi ikke riktig visste hvor lang reise vi hadde foran oss: 14 timer med tre fly og en busstur, en reise gjennom fire land. Neste kortur kan en av kriteriene være å fly til Oslo og så til bestemmelsesstedet. Innsjekk på Kvernberget var eneste sikkerhetskontroll på reisen til Salzburg, men jeg tør påstå at det ikke var noen i koret som var høy i hatten da vi passerte polizei-vaktene i München. Jeg tror Randi oppsummerte det best. ”Jeg gikk sammen med Britt da jeg så dem, og begynte å snakke til henne i ufullstendige setninger bare for å si noe”. Og jeg forstår akkurat hva hun mener. Det oppstod et voldsomt behov for å ha noe å gjøre. Heldigvis for meg så jeg Roland og Øyvind Erik holde opp en plakat hvor det stod ´Kristiansund Operakor´ på andre siden av vaktene, og jeg begynte å le. Men maken til skremmende oppsyn av fem til åtte strategisk plasserte politifolk med blikk som gjennomboret deg, har jeg aldri opplevd.
Borgen over Salzburg.
Uansett, bussturen ventet. Den tok såpass lang tid at vi var sent ute da vi kom fram. Arrangørene ville vi skulle overlate all bagasjen i hotellets varetekt til etter at åpningen var ferdig, men da møtte de vikingene i oss. Noen hadde rett nok ikke sovet siden morgenen dagen før, men det hele gikk pent og pyntelig for seg, og all fikk sine rom og satte fra seg bagasjen på egne rom. Godt var det forresten at det gikk slik, for bagasjen skulle midlertidig ha blitt plassert på mitt rom, og mange hadde tenkt å bruke første kvelden på en aldri så liten festlig sammenkomst, også etter festivalåpningen. Jeg derimot hadde ingen slike planer.
Mirabellgarten.
Den første hele dagen begynte med frokost. Folk var uforskammet opplagte, og mange ble med på den guidede turen gjennom gammelbyen i Salzburg. En flott opplevelse, med innføring i Mozart og ´Sound of Music´, i tillegg til historier fra før og nå. Andre valgte å bruke formiddagen på shopping og hygge på egen hånd. Det var uansett et nydelig vær det meste av tiden, og feriefølelsen var absolutt til å ta og føle på. Senere på dagen var det øving i Grosse saal i Mozarteum, et ærverdig konsertlokale hvor kor og orkester skulle framføre et knippe av våre vakre sanger. Det viste seg å være en veldedighetskonsert, med et godt oppmøte av publikum. Pengene gikk til å gi hjemløse tak over hodet. Kristiansund Operakor kom veldig godt ut av konserten, og fikk mange lovord. Jeg tror likevel ungdomskoret fra Australia, Young Adelaide Voices, var favorittdeltakerne for oss i Operakoret. En flott opplevelse. Jeg satt med Lene og Vidar bakerst i salen, og vi ble veldig imponert over ferdigheten. Deretter gikk kormedlemmen hver til sitt, det vil vel si at noen fant et koselig sted å spise, mens andre tok en tidlig kveld. Dagen etter skulle nemlig bunadene være på allerede klokka 8 lørdag morgen.
Domkirken i Salzburg.
Dagen var kommet for å synge i Domkirken i Salzburg. En vakker bygning med mye akustikk og stor takhøyde. Kormester Elin hadde funnet en buegang nær domkirka vi kunne synge opp under. Selv om det var tidlig morgen stoppet folk opp og lyttet. Det hadde sikkert mye med at kvinnene hadde bunad og herrene dress (med noen få bunadsunntak). Det skulle vise seg å være et populært innslag i Salzburg utover dagen. Konserten i kirka var en del av en økumenisk gudstjeneste, i alle hovedsak katolsk, ortodoks og fri-evangelisk. Noen bønner var forberedt i god tid i forveien, mens andre kom til rett før messen begynte. Det var ikke riktig enkelt å vite hva som skulle skje når, men en ´Hill deg, Maria´ ble avlevert nesten helt rett, mens ´Fader vår´ tok presten seg av selv. Koret sang ´Vitae Lux´ i domen, og så den sangen alle trodde vi var ferdig med, ´Song of Peace´. Etter en del egne initiativ på matfronten samlet koret seg i Mirabellgarten, en vakker adelshage i gamlebyen. Turistene stimlet rundt koristene i bunad, og bilder ble tatt og befinner seg nok i skrivende stund på alle kontinenter. I hagekonserten kunne folk komme og gå, men de mest trofaste var nok dem fra Japan. Jeg tror vi trygt kan si at Kristiansund Operakor er ´big in Japan´. En av tilskuerne stilte seg opp med koret og begynte å synge sammen med oss. Det var vel mest for bildemuligheten, men familien til gamlemor var nok litt brydd. Etter konserten gikk vi tilbake til hotellet, og det var et staselig syn med bunader gjennom byen.
Et av Mozarts hjem.
På kvelden var det festavslutning med østerisk mat på menyen. Det østeriske kjøkken har jeg med vilje unngått å nevne her, men på avslutningskvelden var maten ikke så verst. Deretter gikk festlighetene inn i de små timer, med karaoke på hotellrommet. Stemningen var stor, noe som skulle komme godt med for å danne en kontrast til hjemreisen dagen etter. Den var en prøvelse. Bussturen gikk fra hotellet og gjennom landskapet i sør-Tyskland. I München var det nok en gang sikkerhetskontroll. For andre gang i min reisekarriere ble jeg stoppet i kontrollen. Alt skulle undersøkes. Kamera demonteres, objektiver kontrolleres, av med sko, kroppsvisitering og spørsmål-svar fra personalet. Flyet fra München endte opp med å bli en time forsinket. Det var uheldig, for vi hadde en halv time fra landing til avgang i København. Under reisen fikk vi beskjed om at flyet fra København til Oslo hadde bestemt seg for ikke å vente på oss. Det ville si at vi kom til Oslo først sent på kvelden, og dermed ikke til Kristiansund før dagen etter. Men vi hadde flaks. Flyet vi opprinnelig skulle ta stod i gaten rett ved siden av da vi landet, og takket være snarrådige kormedlemmer kom vi oss med flyet. Dessverre uten koffertene da. Resten av turen gikk smertefritt, men ikke uten at jeg ennå en gang ble stoppet i sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Denne gangen av med skoene og kroppsvisitering igjen. I tillegg til kjemiske prøver for å finne spor etter narkotika eller sprengstoff, på hender og føtter, slapp de meg på Kristiansundflyet. Men kameraet fikk være denne gangen. Dermed ble det full pott med sikkerhetskontroll for meg på turen. Selv tror jeg det skyldes skjegget. Men som Christopher sa før avreise, noen må gå i bresjen og bli stoppet. Denne gangen var det meg.
Hånd i hånd i trange bakgater.
Dette er bare et av mange mulige innlegg om turen. Alle er hjertelig velkommen til å skrive om sine opplevelser.
Tommy
Siste kommentarer